© 2019 by Kai Tormod Hansen

Wergelandshaugen, Eidsvoll, June 2018

A week with 18 artists working in an old beautiful house, located at the birthplace of the Norwegian constitution and home area of the most important of the poets of the romanic period in Norway.

Photo: Harald Opheim

When you get a room without a doorknob in a house filled with all possible doorknobs, what do you do?

Of course your door steal with pride all the other doorknobs. That's the behavior of a photographers door.

Henrik Wergelands døde roser

My exhibition room was as a tribute to the poet Henrik Wergeland and his love for roses. All the photographs here are of roses, but maybe not the way Henrik (or anyone else) usually looked at them. Wergeland died at age 37 by lung cancer in 1845. While slowly dying he wrote his famous poems about death and roses, about roses and death.

Photo: Harald Opheim

Photo: Harald Opheim

Photo: Harald Opheim

Photo: Anne Margrete Hansen

Greetings from the visitors to Henrik Wergeland

The house in the Norwegian summer night.

The art of the house owner, hostess and artist Annicken Thrane-Steen.

Hipp hipp hurra!

Henrik Wergeland kjente botanikken som ingen andre forfattere. Han elsket naturen og blomster, framfor alt rosen. Han nevner roser over 400 ganger i sitt forfatterskap. Rosen er med i mange av hans kjærlighetsdikt, men også i hans dødsdikt. Han lå syk over et år med lungekreft. Han visste at han skulle dø og skrev flere av sine vakreste dikt de siste månedene han levde. Han skrev mens han lå på sykehuset om at ingen kunne hjelpe ham bortsett fra månen som skinte inn vinduet midt på natten og kastet sine hvite roser på hans seng. Har skrev til våren om ikke våren kunne redde ham siden rosene ikke var kommet ennå. Han ga gyldenlakken to kyss, et til gyldenlakken selv og ett som skulle overbringes til rosen, som skulle legges på hans grav. I juli 1845 sovnet den 37 år gamle Henrik Wergeland inn for alltid.

 

Henrik Wergeland

Annen natt på hospitalet

 

Ad hva jeg vil fortelle

   vil lærde doktor le.

De folk i månen månen

   og intet annet se.

En himmelsk nonnes åsyn

   den syke ser uten spøk,

en himmelsk barmhjertig søster,

   som gjør ham et besøk.

Presis som det var lovet
   gikk månen igjen forbi.
Den bar så deilig en gullkurv,
   med hvite roser i.

Hun kastet dem innad vinduet;
   de spredtes på gulv og seng.
Av dugg enn kvistene glitret
   hver lik en sølverstreng

Så rent de roser lyste,
   akk, at min hånd så hvit
ble sort, som om den hadde
   i graven alt lagt en tid.

Min himmelske nonne hvisket:

   «i rosenes blekhets skjær

du skjønnhetens egen farve

   og himmelens ånders ser.

Den skal du deg utkåre

   ja med en ridders mot; 

for mine hvite roser

    utslukke de rødes blod.

 

Utslukke dem på kinnen

   og på din leppe med.

Når du er blek som min rose,

   da har din smerte fred.»